Har Sambåndet livets rett?

115 års historie og tradisjon alene er ikke et godt nok argument for å fortsette driften. Vi må til enhver tid spørre oss om det vi holder på med - og har holdt på med i mange år - fremdeles er riktig i dag.

Årene mine som medieleder i Indremisjonsforbundet (ImF) kom med mange gode og lærerike erfaringer. Og én stor skuffelse. I etterkant har imidlertid skuffelsen vokst til tanker om utfordring og videreutvikling for mediearbeidet i organisasjonen.

Skuffelsen handler om svikten i abonnementsinntektene til Sambåndet, organisasjonens stemme ut til folket, med over 100 års historie på ryggen. Ved starten av min tid i medielederstolen stod bladet i et veikryss når det gjaldt abonnementshåndteringen. Vi hadde økt opplaget gjennom å innlemme flere av kretsbladene til organisasjonen. Løsningen skulle være en vinn-vinn-situasjon. En konsekvens av omleggingen var overgangen til frivillig kontingent. Et dristig, men, situasjonen tatt i betraktning, nødvendig grep.

Problemet var at vi aldri fikk leserne med oss. Vi lokket med premier og valgte ordene på fakturaene med omhu. Men uansett hvor mange ganger vi minnet om hvor nødvendig det er med inntekter for å kunne lage Sambåndet, fikk vi aldri mer enn rundt én tredjedel av leserne til å betale for seg (i dag er det litt under halvparten som betaler, men opplaget er lavere, slik at forholdstallet blir likt, red.anm.).

Det fikk meg til å tenke gjennom hvorfor vi egentlig lager et blad som Sambåndet. For 115 års historie og tradisjon alene er ikke et godt nok argument for å fortsette driften. Vi må til enhver tid spørre oss om det vi holder på med – og har holdt på med i mange år – fremdeles er riktig i dag. Er det slik vi best forvalter våre ressurser? Når vi gjennom arbeidet vårt de mål vi har satt oss?

Slik jeg ser det, har Sambåndet to hovedoppgaver. Det ene er å informere indremisjonsfolket om arbeidet som drives; inspirere, lære og bygge opp mennesker over hele landet. Inn under dette kommer også å kunne se med skråblikk på det som rører seg i organisasjonen, og stille spørsmål som kan være både vanskelige og provoserende. Den andre hovedoppgaven, som kommer i kjølvannet av informasjonen, er å være en kanal for giverglede til organisasjonen. Uten å gjøre indremisjonsfolket kjent med arbeidet som drives, vil det være vanskelig å få dem til å gi gaver. Og disse gavene er ImFs økonomi avhengige av, enkelt og greit.

Etter å ha kommet fram til disse hovedlinjene satt jeg igjen med et stort spørsmål: Hvis vi gjennom Sambåndet ikke en gang klarer å inspirere leserne våre til å betale for selve bladet, hvordan lykkes vi da med å få dem til å gi andre gaver til misjonen?

Bransjen for trykte produkter er i hardt vær generelt. Flere og flere papiraviser og -magasiner må gi tapt, og vi har sannsynligvis ikke sett slutten på det ennå. Av de som står igjen, er det to hovedkategorier: De som har pengesterke eiere i ryggen, og/eller de som vil nå ut med et budskap de tjener store penger på. Av sistnevnte kategori er Ikea-katalogen et stort eksempel. Det får meg til å undre: Skal en anstrengt og liten misjonsøkonomi virkelig klare å stå denne kampen ut?

For vi vet ikke hvor det ender. Noen mener avisene og bladene vil få sin renessanse – blomstre og øke igjen. Men ingen vet når. Ingen vet hvilke ruiner som blir liggende igjen langs traseen dit. Men bildet vil være endret, og det er lite trolig at vi ser de samme bladene og trykksakene vi er vant til fra avisenes gullalder.

Det er viktig å understreke at det ikke er noe i veien med produktet Sambåndet. Nei, tvert i mot. Bladet holder høy kvalitet, både på innhold og design, og det er på ingen måte med glede jeg tenker på at bladet kan forsvinne. Men skal man ikke heller prøve å videreføre denne gode arven og lage nye produkter som passer inn og fungerer bedre i vår tid?

ImF må være forberedt. For den dagen man ikke lenger finner pengene til å drive bladproduksjon på gamlemåten, da er det for sent å begynne arbeidet med å etablere alternativer.

For det finnes billigere og mer moderne måter å gi informasjon ut til folket. Løsninger som også tar på alvor de som ikke bruker internett eller digitale medier. Kanskje burde jeg selv satt i gang flere prosesser mens jeg hadde muligheten. Og jeg skal ikke sitte i etterkant og komme med konklusjonene. Men det er etter min mening viktig at ImF fremover gjør store grep for å klargjøre seg for nye tider, også innen medie- og informasjonsarbeidet.

Den nye medielederen svarer på samme plass (spalten Synspunkt) i novemberutgaven av bladet.

2 replies
  1. Kjetil Fyllingen says:

    Takk Torgeir for at du deler disse tankene!
    En bra kommentar som setter tankene i sving..

    Her er noen kjappe tanker fra meg:

    Hvorfor er det slik at få betaler?

    Det bør være mulig å finne ut av hvorfor det bare er halvparten som betaler den frivillige kontingenten for Sambåndet. Enten ved å ta telefonen fatt, eller en eller annen form for markedsundersøkelse.

    Er det fordi bare halvparten er interessert i arbeidet og faktisk leser i Sambåndet?

    Er det fordi mange allerede er med som faste givere til ImF og derfor tenker at de gavene allerede ”dekker” Sambåndet?

    Eller er det en helt annen grunn?

    Dersom det er det mangel på interesse, bør en kanskje få de personene fjernet fra abonnementslisten. Eller finne en måte å få skapt en ny interesse…

    Og på den måten tilpasse produkt og produksjon etter det behovet som er der…

    – – – –

    Jeg er helt enig i det Torgeir beskriver som hovedoppgaver for Sambåndet.

    Men det er ikke lenger ”bare” Sambåndet som kan og bør gjøre dette. Alle som jobber for ImF og alle som er engasjert i arbeidet til ImF har nå mulighet til å gjøre dette. Vi er alle ”mediefolk” med mulighet til å dele historier, bilder og videoglimt fra det arbeidet som drives.

    Er det en oppgave tilsette og frivillige i ImF tar på alvor?

    Og hva får det eventuelt å bety for ImF Media…

    – – – –

    ”Løsninger som også tar på alvor de som ikke bruker internett eller digitale medier”

    Her kunne gjerne Torgeir presisert hvilke løsninger han har i tankene…

    Brevduer?

    Et annet spørsmål er om det faktisk er behov for (eller lurt) å ta de som ikke bruker nett og digitale medier på alvor…?

    Statistisk er dette en ekstremt liten gruppe..

    Skal Sambåndet bli holdt fast av de som insisterer på å leve i det forrige århundre…?

    Det var sikkert noen som absolutt ønsket å beholde håndskrevne bibler når Gutenberg sveivet i gang trykkpressen. Men jeg er usikker på om de ble tatt på alvor…

    Dersom det er en liten gruppe som mangler digital kompetanse, ville det vært billigere for ImF å spandere iPad og et kurs i bruk av internett på denne gruppen, enn å fortsette å tviholde på bladproduksjon…

    – – –

    Når det er sagt så er eg en av de som koser meg med lørdagsfrokost, kaffe og Sambåndet i bladformat når jeg har mulighet til det.

    Spesielt når det kommer slike tankevekkende kommentarer som den fra Torgeir!

    Hva tenker du?

    Svar
  2. Halvard N.Sveen says:

    Vi som er 70 + liker nok å få papirutgaver av aviser og tidsskrifter, selv om vi er aktive på alternative media. Likevel bør nok kanskje Sambåndet legges ut digitalt, og en papirutgave f.eks. hvert kvartal. Likevel: Kostnader ved Sambåndet er en del av misjonsarbeidet og kan ikke sees isolert fra den øvrige driften. Det er vel anvendte penger!

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.